IMG 2807
  • desember 14, 2018

Nationaltheatrets scenekunstformidler Gunhild Kilde røsker liv i skoleelevene før de møter teatrets forestillinger.

Nationaltheatret har formidlingsturneer i forkant av flere av forestillingene de har på programmet for skoleelever. Drama- og teaterpedagogene ble med ut på skolebesøk på Kongshavn videregående skole.

Tekst: Kari Strand, daglig leder Drama- og teaterpedagogene.

 

– På teater er du en helt annen type publikum enn på kino. Teater er live – rett foran deg. Det betyr at du må forholde deg til det på en helt annen måte. Skuespillerne kjenner at du er der. Nå skal vi spille et spill!

Nationaltheatrets formidler Gunhild Kilde fyrer av påstander og får røsket liv i videregåendeelevene som skal se Byggmester Solness, et tilbud de får gjennom Den kulturelle skolesekken i Oslo. Formidleren var her også i fjor, og får applaus førhun begynner.

 

– Hva tenker du er forskjellen på det å se en teaterforestilling etter å ha møtt en formidler som deg i forkant – og å komme rett på forestilling med klassen?

– Det handler om distanse. På noen skoler har alle vært på teater, på andre så å si ingen. Teater er for mange utilgjengelig. De går og setter seg ned med en distanse. Jeg har et håp, et mål om at distansen forsvinner, at de knekker koden med teater, at vi ser samme historie og tolker forskjellig. En subjektiv opplevelse av teatret, om du vil, forklarer Kilde.

– Teatret insisterer på at du er tilstede. De skal sette seg ned og gi det en sjanse. De skal gå dypere. Jeg vil gi dem en slags trailer til historien de skal se, slik at de får en gjenkjennelseseffekt. Jeg gir rammene, så må de tolke dem. På teater kommer svarene sakte, de må bli fortalt det. Den opplevelsen skal vi ikke kimse av i vår tid der alt går fortere. Det er mange måter å gjøre formidling på. Det er viktig med en måte å få dem i dialog på, med for eksempel dette spillet jeg introduserer som icebreaker. Jeg må få elevene til å sette ord på ting, og ta elevene på alvor. Vi kan håpe at dette starter noe i dem.

 

– Hvorfor bør Den kulturelle skolesekken satse på formidling av scenekunsten?

– Jeg har troen på teater i fremtiden, det å sitte sammen og se den levende storytellingen, det nakne, det sårbare. Det skaper en nerve. For å nå inn til den må formidlingen skape en bro. Også til dem som er vant med å gå i teater, som har det som familietradisjon fra de var små. Kanskje kan man nulle ut noen av svarene de har hjemmefra, som at teater er underholdning og at man må pynte seg når man går på teater.

 

– Hva vektlegger du når du lager formidlingsmateriale for skoleklasser?

– Jeg begynner å snakke med dramaturgen og regissøren. Jeg må vite hva de vektlegger, deres syn på forestillingen, hva de skal fortelle. Så gjør jeg research og ser på prøver. Jeg bekrefter det elevene skal se på forestillingen i formidlingen. Men det handler også om å bruke delevenes referanserammer, bruke det de er opptatt av fra samtiden. Jeg ønsker å skyve dem ut av komfortsonen med «Nå skal vi spille et spill». I påstandsspillet må de ta standpunkter ved å reise seg opp når de er enige, eller bli sittende når de er uenige. Da har de gjort noen vurderinger knyttet til tematikken før de kommer på forestillingen.

 

– Hva slags tilbakemeldinger får Nationaltheatret fra elever og lærere?

– I forestillingsrapporter refererer skolene mye til formidlingen i forkant. Lærerne kommenterer at elevene hadde flere spørsmål, de lurte på dypere ting, de får nøkler for å grave dypere. De kommenterer også at elevene oftere ramler av underveis dersom de ikke har hatt formidlingsbesøket i forkant av forestillingen.

 

Konkrete verktøy

Kristin Lindaas er avdelingsleder for norskfaget ved Kongshavn videregående skole. Hun mener Nationaltheatrets formidlingsopplegg gir noen verktøy for å vite hva de skal se etter når de senere går på teater på egen hånd.

– Det gjør også noe med fellesskapet på skolen, det gjør noe med forholdet til norskfaget, til Ibsen, elevene sitter på referanserammer sammen, snakker om forestillingen, sier Lindaas.

 

Tilbake i salen fortsetter Gunhild Kilde sin live analyse av Byggmester Solness.

– Det er lettere å forstå dere på Hilde, prøv heller å forstå dere på Solness, sier hun til elevene i salen.

– Symboler. Undertekst. Hva er det?

 

Noen svarer, formidleren tar opp tråder og beskriver symboler og undertekster i forestillingen de skal se. Gjennom bilder fra forestillingen forteller hun forhistorien og introduserer karakterene de skal møte en etter en.

– Dere jenter der ute, hva er Metoo? Se nærmere på byggmesterens forhold til Kaja. Er det ok? Se på forholdet til Hilde, fortsetter hun. – På teater er det ikke én historie, alle tolker forskjellig.

Gunhild presenterer flere påstander i påstandsspillet, her er en: «Maktpersoner som ledere/sjefer kan og bør ha frihet til å bestemme over de som de har under seg sånn som de vil». Bare én elev reiser seg og er enig i denne. Han begrunner svaret sitt med at en god leder kan det, hvis sjefen misbruker makten må han/hun gå av som leder. Elevene får mange spørsmål å tygge på. Og om en uke skal de se forestillingen.

 

Jeg stopper elevene Cecilie og Arbian på vei ut etter formidlingstimen.

– Hva synes dere er forskjellen på det å se en teaterforestilling etter å ha møtt en formidler i forkant – og å komme rett på forestilling uten forberedelser?

– Når hun har stått og snakket har man mer forventninger til hva som skal skje, hva vi skal se etter. Hvis vi ikke hadde møtt formidleren, hadde vi ikke visst hva vi skulle se, vi ville brukt lengre tid på å forstå forestillingen.

 

– Selv om dere hadde brukt lengre tid, ville dere ha forstått den?

– Det er vanskelige stykker det er snakk om, jeg tror det er mange som ville ha gått ut og sagt «Hva er det her?». Det kan være vanskelig å forstå teater.

 

– Hvorfor bør Nationaltheatret og andre teatre/teatergrupper ha formidlere som snakker med dere før dere ser forestillinger?

– For å vekke interesse og gi forventninger. Vi blir spente, det er ikke bare noe vi gjøre med skolen.

 

Møt forestillingen!

– Drama- og teaterpedagogene, Dans i skolen og Scenekunstbruket samarbeider om å øke bruken av formidlingsbesøk knyttet til scenekunstforestillinger i Den kulturelle skolesekken.

– I 2018 arrangerte vi seminaret Møt forestillingen!, der en rekke eksempler på formidling av scenekunst for skoleelever ble presentert.

– DKS i fylker og kommuner/teatre/frigrupper som er interessert i å få i gang piloter i samarbeid med oss – ta kontakt!